VI MØTES PÅ DIKEMARK

Asmaa Barakat
Per Kristian Nygård
Signe Solberg
Marthe Berger Walthinsen
Audgunn Vilhelmsen

Velkommen til sesongåpning lørdag 14. juni kl 14.00

Åpningstider i sesongen 14. juni - 10. oktober: lør/søn 12-16, og etter avtale.

Ønsker du å booke omvisning? Send en e-post til: info@kunsthalldikemark

VI MØTES PÅ DIKEMARK

Det gamle vaskeriet på Dikemark er blitt kunsthall. Gjennom ulike epoker er det omformet fra å være et aktivt sted hvor pasienter og ansatte ved sykehuset arbeidet, til å være forlatt og forfallent, til å gjenoppstå i ny form som et visningsrom for kunst. Fremdeles med synlige spor, ledninger og hull som vitner om maskiner som er revet ut, demontert eller kastet. Som alle slike rom har også dette en aura av fravær. Av noe som er blitt tatt ut, men som nå flyttes tilbake i en annen form.

Den visuelle samtalen mellom Signe Solberg og Audgunn Vilhelmsen som vises i hallen tar opp i seg både de arkitektoniske særegenhetene og restene etter dette, samtidig som verkene puster frem den tidligere menneskelige aktiviteten i rommet.

Begge kunstnere har en befriende uhøytidelig holdning til materialitet og strukturer, samtidig som verkene har en iboende presisjon og grundighet.

Signe Solbergs skulpturer utført i bl.a. metall og betong, utmerker seg med sin stringens og monumentalitet. Skulpturene fungerer også som fontener med rennende vann. Det akustisk meditative ved vannet som sildrer, forbinder verkene til rommets utgangspunkt; vannet som bærende element for hele rommets funksjon. Det kan oppleves som om Solbergs skulpturer har oppstått i nettopp denne hallen; et ekko av brutte fliser og gjenskinn i metall, speiler de gjenværende veggene, også i fargebruk. I skarpt relieff til tomme kraner står skulpturene og gjør oss oppmerksomme på tiden, alt som renner.

Audgunn Vilhelmsen vises sammen med Solberg. Hennes fargemettede og kompakte tekstiler møter Solbergs skulpturer langs en annen historisk akse; det som ble vasket, strøket, brettet. Vilhelmsens verk vil noe annet; de vil ikke innordne seg et system. De er knyttet, brodert og strikket. Variasjoner over tråd som ikke føyer seg, levende tråd som omformes til noe pulserende og organisk. Tekstilene er kroppslige, selvomsluttende, med sterk tilstedeværelse.  De fargespekkede flatene er nesten hørbare, lik vannet som risler.

I et usedvanlig rom som dette, smelter kunst og arkitektur sammen langs nye linjer. Historikk, verk og arkitektur omformes og inngår i et totalkunstverk, et holistisk prosjekt hvor rommet oppleves som en tilstand vi tilbys å tre inn i. De stramme monumentale skulpturene uten sokkel og tekstilene med løsthengende frie tråder, peker mot en ny og løfterik historie for dette rommet.

Arkitekturen på Dikemark settes i fokus i årets sesongsatsning. På ulike måter vinkler kunstnerne seg opp mot uteområdene, og helt konkret bygningsmassen. Hva og hvordan vi bygger sier mye om et samfunns rådende strømninger. Det sier også mye om hvem som har definisjonsmakt og hvilke ideér som får slippe til.

Asmaa Barakats tekstverk direkte på vinduene på Vaskeribygget er en lavmælt, men innstendig oppfordring til å se disse tingene i sammenheng. Vaskeribygningen stammer fra forrige århundre og var primært arbeidssted for pasienter på Dikemark. Barakats tekst «Please be kind», er et åpent og lagdelt verk som kan leses på mange måter.

Refererer hun til forfallet? Mursteinene som løsner og raser fra bygget? Til historien om pasientene? Eller er det rettet mot oss og hvordan vi som samfunnsborgere samhandler med hverandre?

Teksten er også skrevet på arabisk. Dette åpner opp for flere assosiasjoner. Noen muligens ubehagelige, for hvilken historie og til hvem er det nå vi henvender oss til? Utenforskap og en frykt for det vi opplever som annerledes tematiseres også i dette verket.

Denne tvetydigheten finnes også i Per Kristian Nygårds finurlige, nygotiske paviljong. Nygårds prosjekt er både humoristisk og dypt alvorlig. En undersøkelse av forbindelsene mellom makt og arkitektur. Utviklingen av Dikemark og hva som skal skje med bygningene, ligger som et helt konkret bakteppe. Tujaplanten tilstedeværelse som et foruroligende symbol på gentrifisering og kunstig tilnærming til natur. Nygårds verk gjør oss oppmerksomme på koblingene mellom hva som anses for å være økonomisk lønnsom arkitektur i grell kontrast til de arkitektoniske ideéne som ble fremmet på Dikemark for hundre år siden. Funksjon og estetikk var ikke gjensidig utelukket; dørhåndtak og vinduer var del av en holistisk tankegang rundt utformingen av arkitekturen.

Nygård retter blikket enda et hakk bakover når han innfører gotikken som sin estetiske preferanse. Et lekent blikk til dagens arkitekturopprør og hvordan man ønsker seg tilbake til en annen tid, slik som de nygotiske strømningene rundt 1900.

Barakat og Nygårds verk er tydelige innspill til en bredere samfunns – og kunstdiskurs. En bevisstgjøring rundt hvordan vi forholder oss til hverandre og utøver makt over våre omgivelser.

GERILJAHAGE

Når Marthe Berger Walthinsens kjøkkenhage ved Legebygningen også har fått prefikset «gerilja», så har man satt tonen for noe av det dette prosjektet handler om. En hage kan være så mangt. Utover det å være et fristed, med frodige blomster og grønne vekster, er den også potensielt et sted hvor ikke alle får slippe inn. Hagesymbolikken er omfattende; fra den velstelte og prydelige hagen til den mer uoversiktlige og viltvoksende. Et sted hvor mennesket kan hamle opp med naturen, eller må gi opp.

Denne hagen har også et gjerde, men det er der for å verne om det som blir dyrket. Og, alle som vil er velkommen inn. Den ser tilforlatelig og vennligsinnet ut. Er dette virkelig en «geriljaghage»?

Vi tenker kanskje at «gerilja» er synonymt med noe som går utenom systemene. Leter man etter synonym for «gerilja» så finner man imidlertid også ordet «flokk». Begge tolkninger er relevante for Berger Walthinsens prosjekt: det er både noe uregjerlige og samtidig samlende ved dette prosjektet.

Dikemark er fremdeles uslåelig vakkert, men det forfaller. Fra å være et selvforsynt samfunn med hager, fontener og gårdsbruk, så er det mindre av alt nå, selv om trærne får stå og det gror tusenfryd i plenen.

Mulighetene som disse grønne plenene har i seg til å bli nytt hjem for markblomster, grønnsaker – alle vekster som bier og humler liker, settes på vent. Plenene er fredet. Ikke lov å dyrke eller så, bare holde det grønne i tømme.  Det betyr at man helst ikke skal sette ned noe i jorden og at alt som gjøres må være reversibelt. Det er imidlertid Berger Walthinsens prosjekt: gravefritt og reversibelt. Hun viser frem potensialet i en bevisst og nennsom tilnærming til et fredet sted. Å så, pleie og høste , for så å overlate alt til naturen igjen og en ny årlig syklus med nedbrytning, dvaletid og ettertanke.

Hun retter fokus på vår måte å dyrke jorden på, småskala landbruk og naturvennlig bærekraft. Hvordan tar vi vare på jorden og indirekte, hverandre?  Dette er store spørsmål og dette prosjektet har den styrken at både det sanselige jordnære, og de abstrakte ideéne får plass. Det er også en undersøkelse av hva vi mennesker gjør med oss selv og omgivelsene våre. Dikemark som område står overfor en omveltning. Kriger og klimaendringer gjør verden rundt oss mørkere. Men ut av kaos kan det vokse en ny orden og gartneren kan ses som en forvalter og forløser, gjennom det kunstneriske prosjektet.

Signe Solberg (f. 1985)
Solberg arbeider med skulptur, installasjon og stedspesifikk kunst. Arbeidene forholder seg konkret til rom, arkitektur og landskap, med narrativer som endres og utvides over tid. Verkene, eller deler av dem, blir gjerne gjenbrukt, manipulert på nytt og plassert i nye kontekster. Kroppens kapasitet og hendenes synlighet står sentralt i et direkte arbeid i metall og andre industrimaterialer, der ytterpunktene testes i møte med egen fysikk. Monumentalitet, kroppslige opplevelser og utfordring av kulturelt maktspråk er en tilbakevendende tematikk i arbeidene.

Solberg er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og har hatt separatutstillinger ved ISCA Gallery Oslo (2025) Trøndelag senter for samtidskunst, Trondheim, (2023); Kristiansand Kunsthall, (2021); Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal, (2017); og Vigeland-museet, Oslo, (2015). Offentlige oppdrag inkluderer Nye Kirkenes sykehus, Norsk Helsearkiv, Kolbotn skole, Oslo Sentralstasjon, REV Ocean Research Vessel og Kunstarena Torbjørnsbu gruver. Arbeidene hennes er kjøpt inn av en rekke offentlige og private kunstsamlinger, inkludert Sørlandets Kunstmuseum, Oslo kommunes kunstsamling, Bomuldsfabriken Kunsthall,Norges Bank og Equinor Art Programme. I 2023 fikk hun i oppdrag å lage en serie nye verk for utstillingen Hierro ved Estudio Figueroa-Vives, Havana, Cuba.Solberg bor og jobber for tiden i Hobøl, Indre Østfold. Nettside: https://signesolberg.wordpress.com

Audgunn Vilhelmsen (f.1963 )
Vilhelmsen er en selvlært kunstner som bor og jobber på Lista. Hun har i mange år vært tilknyttet Galleri Lista Fyr som har vist flere av hennes verk og støttet arbeidet hennes. Hun arbeider med broderi, tekstil, maleri og tegning. Det er fargemettede verk som insisterer på kommunikasjon og formidling av bl.a naturopplevelser. Vilhelmsen har vist verk bl.a på Skagen Kunstforening i 1999, Kunst og kitsch, Vestagdermuseet, Nordberg fort 2024, ALONE Galleri Lista Fyr/ Europa turnè, Trastad Samlinger 2007/08 og Bratislava, Slovakia i 2016. Hun deltok også på «Svanene fra Lazarusdalen – norsk Outsider Art» på Trafo Kunsthall i 2019. Vilhelmsen er bl.a innkjøpt av KODE kunstmuseum i 2019, Trastad Samlinger, Skagen kunstforening og Utenriksdepartementet. Det er utgitt en kunstbok i 2019 med verk av Audgunn Vilhelmsen og dikt av Anne Zooey Lind. ( Vormedal forlag 2019 )

Asmaa Barakat (f. 1990) er billedkunstner og bor og arbeider i Oslo. Hun har en BFA fra Kunstakademiet i Alexandria (2012) o gen MFA fra Kunsthøgskolen i Oslo (2019). Hun studerer nå en MA i kunstnerisk praksis ved the Dutch Art Institute (DAI) / Roaming Akademiet i Nederland. Barakat har deltatt i flere utstilllinger, blant dem Høstutstillingen, Oslo (2024), Kunstverein Hamburg, Hamburg (2022), Galleri Memphis, Oslo (2021), Ibrida Film Festival, Forlì (2018), Dak'Art Biennale, Dakar (2018), Manifesta 12 – 5x5x5 program, Palermo (2018) og PhotoCairo 6, Cairo (2017). Hun ble i 2024 innkjøpt med verk til Hvalstad skole i Asker.

Per Kristian Nygård (f. 1979) er en kunstner med en mangesidig praksis som inkluderer romlige installasjoner, skulpturer, grafikk og arkitektur. Hans arbeide undersøker sammenhengen mellom arkitektur (form) og ideologi (ide), og hvordan ideologier manifesterer seg i visuelle og formale uttrykk. Nygård er spesielt opptatt av hvordan disse uttrykkene kan bli et ideologisk bilde som sier noe om utopiene.

Nygård er utdannet ved Kunsthögskolan i Malmö (2010) og er nå bosatt og aktiv i Trondheim. Han har stilt ut på flere anerkjente institusjoner, blant annet NoPlace i Oslo, Akershus Kunstsenter, RAKE visningsrom i Trondheim, samt deltatt på gruppeutstillinger ved Miró-senteret i Barcelona, Hannover Kunstverein, ARoS, Århus Kunstmuseum, Vigelandmuseet og Trondheim Kunstmuseum.

Han er innkjøpt av blant annet Trondheim Kunstmuseum, Haugaland Museer, Sørlandets Kunstmuseum og Nasjonalmuseet for kunst. Nettside: https://www.perkristiannygaard.com

Marthe Walthinsen (f. 1981) er utdannet billedkunstner ved KHiO og jobber nå primært med egne utstillingsprosjekter og som musiker (bassist). Tidligere har hun startet opp og vært kurator for Prosjektrommet ved Galleri Trafo mellom 2006 - 2011; en scene for ung og nyetablert samtidskunst, samt vært en del av kunstnergruppen Textfukkers. Walthinsen har primært stilt ut i Norge og Skandinavia, Textfukkers har vist sine konsertbaserte performative arbeid på bl.a. Museet for Samtidskunst, ULTIMA-festivalen, Sørlandets Kunstmuseum, Oslo Kunstforening, Künstlerhaus Glogauer (Berlin) for å nevne noe. Walthinsen er også jordmor og småbruker, og har drevet økologisk hagebruk både hjemme og som skolehagelærer på barneskole. Hun har en kursbasert utdannelse innen dette fra NMBU. Walthinsens spredte virkefelt tilsier at arbeidet på kunstscenen foregår i et saktegående tempo. I denne sammenheng er også Walthinsen lokal, med atelier på Dikemark og bolig i nærheten. Hennes nyeste arbeid «Dyr skriver indirekte dikt // Drømmefangere» er å se på Dikemarksområdet som en del av LandArt 24.